egypt
AR
belarus
BE
bulgaria
BG
bangladesh
BN
bosnia
BS
spain
CA
czech_republic
CS
germany
DE
greece
EL
usa
EM
great_britain
EN
esperanto
EO
spain
ES
estonia
ET
iran
FA
finnland
FI
france
FR
israel
HE
croatia
HR
hungary
HU
indonesia
ID
italy
IT
japan
JA
georgia
KA
india
KN
south_korea
KO
lithuania
LT
latvia
LV
india
MR
netherlands
NL
norway
NN
india
PA
poland
PL
portugal
PT
brazil
PX
romania
RO
russia
RU
slovakia
SK
serbia
SR
sweden
SV
ukraine
UK
vietnam
VI
china
ZH

Tonespråk

Nesten alle språka som blir tala over heile verda er tonespråk. I tonespråk er tonehøgda avgjerande. Ho avgjer kva tyding ord eller stavingar har. Dermed høyrer tonen klart saman med ordet. Dei fleste språka som blir tala i Asia er tonespråk. Kinesisk, thai og vietnamesisk er døme på det. I Afrika finst det òg forskjellige tonespråk. I tillegg er fleire innfødde språk i Amerika tonespråk. Indogermanske språk inneheld oftast berre element frå tonespråk. Det gjeld til dømes svensk eller serbisk. Talet på tonehøgder varierer mellom dei ulike språka. På kinesisk skil vil mellom fire ulike tonehøgder. Stavinga «ma» kan dermed ha fire ulike tydingar. Det er mor, hamp, hest, og å skravle. Det er interessant at tonespråka verkar inn på gehøren vår. Studiar på absolutt gehør har vist det. Absolutt gehør er evna til å avgjere presis kva tone vi høyrer. I Europa og Nord-Amerika er det sjeldan å finne absolutt gehør. Færre enn 1 av 10.000 personar har det. Det er annleis hjå dei som har kinesisk som morsmål. Her har ni gonger fleire menneske denne evna. Som småborn hadde vi alle absolutt gehør. Vi brukte nemleg evna til å lære å prate. Diverre mistar dei fleste menneske denne evna att. Tonehøgda er sjølvsagt viktig i musikk òg. Det gjeld spesielt i kulturar som har tonespråk. Dei må halde seg særs presis til melodien. Elles kan ein vakker kjærleikssong bli ei vetlaus vise!

text before next text

© Copyright Goethe Verlag GmbH 2015. All rights reserved.